Til tross for at Firebyrds er et av verdens minste rockeorkestre lager de mer lyd en et gjennomsnittlig buekorps.
Siden sin første konsert, slik vi kjenner de i dag, 1. april 2011 har de gjort rundt et dusin opptredener på hovedstadens mest kjente rockescener. Det er vanskelig å si hvor all desperasjonen, energien og drivkraften kommer fra, men en ting som er sikkert er at de alltid spiller som om de skulle ha fanden selv i hælene, kniven på strupen og at det kan være siste mulighet for i morgen er vi alle døde. Firebyrds spiller bluesrock i en sidegate Whitestripes ofte tar en tur innom og krydrer med litt Hendrix og Zeppelin.

Støymannen fra Haugesund og Blå i Oslo legger et teppe av innvoller og øregangssus over årets Vaffelføzz. Dette har han gjort en gang tidligere med hell og vi gleder oss til gjenhøret og gjensynet.

Den ene halvparten av Thinguma*jigSaw har gått solo og gjør sin frenetiske folk med banjo og oppi-trynet opptreden. Du sitter igjen litt klokere enn da du kom og med et lurt, ondskapsfullt flir om munnen.

Våre lokale syrerockhelter sitter med nesene sine solid nedi gamle vinyler fra Sverige og søttitallets prog- og popscene. Trioformatet kler dem og de kan lett sammenliknes med svenske Dungen, men allikevel har de et sterk særpreg og nærvær som vi gleder oss å stifte nærmere bekjentskap med.

Solide gutter med base i Kongsberg og Oslo. De har høstet komplimenter som; energisk frekkhet med en herlig skitten lyd, 100% riktig. Hardcore med referanser fra Antioch Arrow, The Blood Brothers og Black Flag til norske band som Jr. Ewing og Snöras. Disse vil garantert gi oss noe høyt, hardt og fantastisk.

Etter å ha sluppet en Ep for et par år siden har de i vår gitt ut en fullengder som viser deres bredde. Med referanser til storheter som Mars Volta og Blonde Readhead er de et kompakt liveband som tar deg ned på en romreise anno 1974 og imponerer med en komplett instrumentering. Til slutt lukter det svidd og man står tiulbake med håret like bakover. De har spilt på Vaffelføzz før og vi har god grunn til å legge forventninger skyhøyt.

Fra alpene på New Zealand kom Brent Librizzi til Norge og Drammen hvor han startet sitt popviseband med tekster og melodier fra disse fjellformasjonene og en litesavn til nettopp disse. Bandet består foruten Brent av rutinerte karer fra band som Ping og The Captain And Me; Marius Ilagsmoen, Frode Bjørnstad. Jørgen Greiner og Preben Kristensen. Intet mindre enn nydelige saker.

Etter å ha levd som bandmusiker i band som Proviant Audio og Shimmering startet Baksaas i 2011 å fremføre sin egen musikk med liveband. Musikken er inspirert av hiphop og disko, med røtter både i det organiske søttitallet og moderne elektronisk musikk.

Med forbilder som J Dilla, John Coltrane, Michael Jackson og Patrice Rushen, er musikken eklektisk. Den gjennomgående faktoren er en kompromissløs svart groove.

Et band for de levende døde. Et band for kakkerlakker. De spiller en fønki blanding av Fela Kuti, Jaga Jazzist og Kraftwerk som får det til å nå kokepunktet.